Tittel: Vinterbarn : roman
Forfatter: Oddmund Hagen
Forlag og år: Samlaget, 2007
ISBN: 978-82-521-6916-4
Oddmund Hagen (f. 1950) må være en av norsk litteraturs best bevarte hemmeligheter. Siden debuten i 1977 har han gitt ut atten bøker. De første årene konsentrerte han seg mest om å skrive lyrikk, men på midten av nittitallet fant han frem til den prosastilen han har fortsatt å rendyrke siden da. Hagen er kritikerrost, men har ikke nådd ut til et større publikum, noe han virkelig fortjener.
Hagen skriver som regel i du-form. Prosaen hans er rytmisk og musikalsk – en indre monolog med lange setninger som går og går, kverner og kverner, ofte med repetisjoner, og denne bevissthetsstrømmen og rytmen suger leseren inn i teksten. Nå høres det ut som jeg beskriver en annen forfatter, nemlig Jon Fosse, og det er ingen tvil om Hagens stilmessige slektskap med sin mer kjente kollega. Han blir likevel aldri noen epigon eller etterligner, til det er han rett og slett for god. Dessuten investerer han så mye av seg selv i teksten at leseren forstår at dette er litteratur på ramme alvor, liv og død.Selv om Hagen skriver lange setninger, er han ikke vanskelig å lese. Han bruker få fremmedord, og den utsøkte rytmefølelsen hans gjør at jeg opplever ham som lettlest. Jeg vil anbefale ham til voksne lesere.Vinterbarn avslutter en trilogi Hagen startet med den sterke romanen Utmark i 1996. Hvert bind i trilogien er frittstående og kan leses uavhengig av de andre. Det som er felles for dem er en søken tilbake til hjemstedet, til barndommen. Den godt voksne hovedpersonen forsøker å holde fast ved det som engang var. Han prøver å finne tilbake til barnet i seg, ikke i den forstand at han ønsker å bli mer leken eller slippe unna alvoret, nei, han vender tilbake til barndommen for å forstå hva som har gjort ham til den personen han er i dag. Samtidig ønsker han å gjenfinne det tapte, noe helt avgjørende han mistet på veien, men det står ikke står klart, verken for ham eller for leseren, hva dette noe egentlig består i:
Sånn startar denne reisa, og det er ei reise etter lyset frå langt tilbake, eit lys som nesten er borte i erindringa, eit innkapsla lys, ein stad i kroppen finst dette lyset som uro, ein redsel for noko som kunne hende den gongen du var barn, og du måtte tilbake og sjå det enda ein gong slik det var, og kanskje slik du trur det var, og du reiser, sjølvsagt reiser du ut i mørkret og inn i lyset som finst i dette mørkret, reiser dit utan tanke for at det du vil finne, vil vere noko anna, noko som skremmer deg bort for alltid. (s. 5)
Hagen skriver vakkert, og det merkes at han har skrevet mye lyrikk. Noe jeg synes er interessant ved teksten er hvordan disse skjøre poetiske partiene stadig vippes over i en aggresjon. Hovedpersonen raser og fortviler over hvordan hjembygda (etter hans skjønn) ødelegges av turistnæringen og hyttefolket. Reisen hjem er en nødvendighet for ham, men også en studie i selvpining. Det barndommens rike han vil tilbake til finnes ikke lenger der, landskapet er forandret. Glidningene mellom poesi og raseri går gjennom hele boka, og det er fascinerende hvordan Hagen klarer å oppvise dette spennet uten noensinne å komme ut av rytme eller melodi, det er bare klangen som endres:
… heilt ned i fjæra der du gjekk som barn og vaksen og kjente deg heime, du har aldri krenkt desse folka, du har bedt om å få leve i fred på denne plassen, og du får ikkje leve i fred, for denne plassen er ikkje lenger skapt for fred, den er gjort om til ein arena for karaoke og hestekrefter, potens og brunst, ein plass der alle vil vise kva dei har av kapital og kåtskap, og du foraktar dette, du foraktar folk som rusar ein motor og gir full pinne ut frå gjestebryggene nede på kroa, der folk legg inntil for ei natt og rusar motoren som berre faen før dei bakkar ut og freser til så spruten står i kjølvatnet, we rule the waves liksom, heilt patetisk og utan mål og meining anna enn å markere at her er det pengar til bensin … (s. 61)
Spørsmålet blir om hovedpersonen makter å bruke dette sinnet konstruktivt, eller om det ender i en stadig sterkere selvdestruktivitet.
Denne tynne romanen er breddfull av følelse og skrivekunst. Ikke la Oddmund Hagen forbli en hemmelighet kun de færreste kjenner til. Les ham!
Bestill boka fra Sør-Varanger bibliotek (for deg med lånekort).
Flere bøker ved Sør-Varanger bibliotek av Oddmund Hagen.
Denne bokmeldinga er skrevet av Thor Arne Sæterholen for Litteraturlista, et samarbeidsprosjekt mellom Den norske forfatterforening og Norsk bibliotekforening.
